Leveranser mislykkes ikke ved fristen. De mislykkes i estimatet.

Hver leveranse er et løfte mellom to parter: dette, innen da, for det. Leveranser måles i penger og rapporteres i statusmøter. Så løftet signeres på en gjetning, og oppdages som brutt ved fristen, når det eneste som gjenstår er å betale for det.

Informasjonen fantes. Den nådde ikke fram.

Tegnene ligger i hodet til et team, i en statusrapport skrevet for et møte, i et regneark ingen andre kan spørre i. Status er en rapport, ikke en måling. Den som betaler, har sjelden dybden til å teste det den blir fortalt. Det handler om hvordan informasjonen reiser, ikke om hvem som sviktet.

“Kontrakten deres på seks måneder er en plan på ti måneder.”

Det er varselet en leveranse burde få på dag null, fra første inndata, mens en endring fortsatt ikke koster noe. Retival gir to varsler, med hvert sitt navn: ett på dag null, og ett underveis, når arbeidet beveger seg mot prognosen.

Det er ikke én bransjes problem

Ordene varierer fra bransje til bransje. Enheten under gjør det ikke: timene mennesker gir til arbeidet. Programvare, helse, bygg og anlegg, energi, rådgivning, logistikk og offentlig sektor gir alle løfter mot en dato og et budsjett, og alle møter det samme gapet.

Det som endres

Retival måler faktisk leveransekapasitet og lager prognosen ut fra den, slik at gapet vises før noen signerer, i stedet for ved fristen. En milepæl som ikke lenger kan nås, eskaleres til rollene med mandat, før fristen i stedet for ved den, og beslutningen de tar, føres med grunnlaget den bygget på.

Ingenting ved hvordan et team jobber, endres. Det som endres, er hva som kan sees.